Darwins tanker - bak lås og slå

American Museum of Natural History tilgjengeliggjør endelig 16.000 Darwin-manuskripter, notater og bøker på Internett, etter 150 år i støvete arkivskuffer. Men tro ikke at du kan sitere fritt fra disse gamle klenodiene. Den unike verdensarven pakkes inn i et teppe av finurlige opphavsrettigheter og restriksjoner på bruk og videre deling. Skal du bruke Darwins notater og margkommentarer til noe mer enn skolestil, kan taksameteret rulle. Da tankene og notatene til 1800-tallets største vitenskapsmann ble tilgjengeliggjort 24. november, gikk de samtidig over til å være museumsdirektørens personlige åndsverk, med tunge begrensninger på sitering og videre gjenbruk. Et tragisk, men finurlig åndstyveri.

Du har kanskje besøkt det meget gode naturhistoriske museet ved Central Park i New York - American Museum of Natural History. I de ærverdige lokalene gir montere, digitale plansjer og fossiler et innblikk i naturhistorien og artenes utvikling. Her kommer skoletidens naturfag tilbake som et deja vu, for alle som husker litt av biologi, botanikk og evolusjonslære.

De virkelige skattene av gamle forskningsnotater og fordums lærebøker er derimot godt nedlåst i lagre og magasiner som bare innvidde får adgang til. Men fra og med denne uken får vi alle et glimt ned i forskningen, brevvekslingen, tankeprosessene og margnotatene til naturhistoriens klassiker Charles Darwin, i en formidabel samling av scannede bøker, brev og notater donert i sin tid av Darwins etterkommere. Her kan nerder fråtse i mesterens skriblerier i margen i bøkene til 1800-tallets mindre kjente naturforskere, som Charles Lyell, Richard Owen, og Thomas Huxley. Ialt mer enn 16.000 dokumenter, bøker og manuskripter er scannet, lastet opp og gjort tilgjengelig for publikum.

Da skulle vi tro at verden bare kan ta for seg av denne vitenskapens verdensarv, og dele kunnskapen fritt seg imellom. 

Normal åndsverkslovgivning tilsier at et verk er fritt til å deles - det "faller i det fri" - når opphavspersonen har vært død i 70 år. Noen land praktiserer en 90-årsregel, mens britene gjør det hele enklere og setter grensen for publisering ved 1923. Alt eldre enn dette er felles eiendom - opphavspersonen er for lengst død og begravet og etterkommerne kan ikke lenger med noen rimelig rett gjøre krav på å tjene penger på bestefars tankevirksomhet. Denne friheten til å dele, kopiere og gjenbruke åndsarven gjør det mulig å spre (i det minste gamle) tanker og ideer på en enkel måte. Det er ikke så enkelt å gå i butikken og spørre om Charles Lyell's Principles of Geology fra 1830, den har de neppe på lager. Da er det mye enklere å laste den ned gratis og i fri lisens fra Prosjekt Gutenberg. Og er det nordiske klassikere du ønsker, henter du det fra Prosjekt Runeberg, drevet på frivillig basis av svensken Lars Aronson.  

Amerikanerne er også liberale når det gjelder åndsverk - i alle fall åndsverk produsert av Staten (som de generelt mistror). Åndsverk skapt av statens tjenere i statlig tjeneste, blir oftest frigitt straks til felles bruk og benyttelse - Public Domain. Det er årsaken til at det eneste fritt tilgjengelige bildet av Einar Gerhardsen, lenge var et bilde tatt av en amerikansk statsansatt ved et av Gerhardsens besøk i Amerika. Norske bilder av Landsfaderen fantes naturligvis også - men ikke i fri lisens. Fotografene og deres barnebarn har hatt for vane å tviholde på sine inntektsmuligheter til siste slutt. Heldigvis er enkelte etterkommere mer måteholdne og skjønner at nok er nok, slik at vi kan nyte godt av for eksempel fotograf Rudes bilder av Gerhardsen og andre notabiliteter - noen år før arvingenes taksameter slås av.

Men ikke slik med Darwin-arven i American Museum of Natural History. Man skulle tro at museet slapp manuskriptene og skribleriene gjennom nåløyet med god margin. Uansett om du anvender 70-årsregelen, 90-årsregelen, 1923-regelen, eller andre finurlige regler, blir det vanskelig å nekte fri deling, kopiering og viderebruk av manuskripter fra 1830- og 1840-tallet, og fram til Darwin etter lang nøling utga sitt hovedverk Artenes opprinnelse i 1859.

 

Charles Darwin. Ikke så tilgjengelig som du tror.

Men både arvinger og arkiveiere kan benytte en rekke knep og triks for å unnta verdensarven fra verdenseie. Et knep er å vise til en særbestemmelse om at det ikke er nok at publiseringen skjedde før 1923 eller at det har gått 70 eller 90 år siden opphavspersonens død - publiseringen må ha skjedd for så lenge siden i USA, for at verket skal være fritt i USA. I 1996 trådte for sikkerhets skyld en lov i kraft i USA som like godt gjeninnførte opphavsretten på alle utenlandske verk som ikke allerede var falt i det fri i USA i 1996, selv om de var fristilt i opprinnelseslandet. Og siden de fleste internettarkiver og søketjenester er lokalisert nettopp i USA, blir det da vanskelig å få de kulturelle godsakene fram til publikum. Vigelandsparkens skulpturer er bare et av mange nedslående eksempler. 

Hakket mer utspekulerte er metodene for anti-deling som benyttes av American Museum of Natural History, for å nekte publikum å dele Darwin-arven med hverandre. Hvis du tror du kan hente ut en side eller to av en bok eller et manus skrevet for nærmere 200 år siden, må du tro om igjen. Saken er at Darwin-bøkene og manuskriptene scannes, kommenteres og presenteres på en måte som etter disse luringenes syn skaper et nytt åndsverk - et slags kopiåndsverk. De tenker da at kopieringen, formgivningen kommentarene og "foredlingen" av originalverket på annet vis i realiteten skaper et nytt verk. Da opphører Darwins notatbøker å være Darwins notatbøker - de blir museets gjenskapninger av Darwins notatbøker. Med full opphavsrett.

Om Darwins mer enn 140 år gamle manuskripter fra 1837-73 om menneskets utvikling, sier museet følgende om retten til å bruke og gjenbruke materialet:

"This site contains copyrighted material, and other information, including, but not limited to, text, transcriptions, software, photos, images, and graphics (the "Site Content") which are owned by AMNH, Cambridge University Library, the Darwin estate or other third party copyright owners where so noted. The copyright owners permit you to view, download and print the Site Content subject to the following conditions: Use is restricted to educational, scientific, and scholarly uses in the classroom, scholarly journals, books, monographs, academic and scientific symposiums, and conferences. Commercial uses are prohibited. Permission is granted to quote up to ten transcribed passages of 250 words or less in scholarly or scientific articles, and/or to quote up to twenty transcribed passages of 500 words or less per book or monograph. Permission to quote lengthier excerpts will be considered on a case by case basis. All permitted uses require attribution as follows: Website produced and/or published by the Darwin Manuscripts Project, professor David Kohn, Director."

Manuskriptene, brevene og bøkene har nok tilhørt Darwin - men bildene og utskriftene av dem slik du får dem servert i museets database, eies nå av museumsdirektør David Kohn! Selv rettighetene til førsteutgaven av Artenes Opprinnelse tilhører nå professor Kohn, mens du kan samtidig finne boken fritt tilgjengelig hos Prosjekt Gutenberg, uten noen som helst opphavsrettslige begrensninger. Eller kjøpe den i butikken. Problemet er ikke tilgangen til Artenes opprinnelse, men tilgangen til de øvrige og mindre tilgjengelige 16.000 dokumentene og notatene som avslører inspirasjonene, tjuvlånene av tanker, og prosessen fram til dette og de andre standardverkene. De tilhører også Kohn. Og hvis vi skal gjøre en gjetning på når han vil ha vært død i 70 eller 90 år, så nærmer vi oss sånn omtrent år 2125. Og innen den tid lager museet bare en ny scanning av dokumentene, og krever et nytt århundre med opphavsrett til Darwins verdensarv. Mens taksamateret går.

Nå tenker du kanskje: - Men museet har vel hatt store kostnader med å kopiere, scanne og ordne 16.000 dokumenter i en database, og bringe den til oss? Det er vel bare rimelig at de da får en særrett til å begrense fri kopiering, særlig til kommersielle formål? Tja, det er et vanskelig spørsmål å besvare. Foruten billettinntekter fra 5 millioner årlige museumsbesøk, og solide driftstilskudd til museet fra New Yorks kommunekasse, er selve Darwinarkivet finansiert av en rekke allmennyttige stiftelser, og materialet er stilt til rådighet av det offentlig eide Cambridge University i England. Selve universitetet legger selv ikke noen opphavsrett på materialet - de sitter på selve originalversjoene, bøkene og notatene slik Darwin etterlot dem ved sin død i april 1882, med et ekstramateriale som Darwins sønn Francis senere skjenket universitetet uten forbehold. Problemet er at universitetet bare har en langt mindre brukervennlig katalog med langt færre verker, som er mye mindre tilgjengelig for publikum. Når billett- og skattepenger mobiliseres for å ta det virkelige krafttaket ved scanneren og kopimaskinen, er idealismen borte og det etableres et effektiv portvakt mellom kulturarven og publikums frie bruk av den.

Biodiversity Heritage of Life (BHL) er et hederlig unntak. Deres Darwin-arkiv er skapt på dugnad ved hjelp av orginalverkene i Cambridge, og er fritt tilgjengelige for deling, kopiering og viderebruk - i såkalt Creative Commons-lisens. Men hos  BHL får du bare deres drøyt 1.400 scannede Darwin-dokumenter tilgjengelig på nett. Til gjengjeld kan du sitere, kopiere og dele så mye av tekstene du bare vil. Her brukes 1923-regelen aktivt og da jeg gikk gjennom tilfeldige dokumenter og bøker i deres Darwin-samling var alt fritt tilgjengelig uten restriksjoner. Også her er det tunge institusjoner som har bidratt med finansiering - foruten Cambridge University har også Natural History Museum i London bidratt finansielt til nitidig arbeid med å omskape støvete kalveskinnsbunker til digitale filer som du kan laste rett inn i stua. 

Hvordan er det så med fellesskapstenkingen her hjemme, for eksempel ved vår tyngste læreinstitusjon - Universitetet i Oslo? Syretesten på deres åpenhet fikk vi ved scanningen og presentasjonen av Henrik Ibsens verker - det nærmeste vi kommer en norsk verdensarv av åndsverk. Her ble mer enn 100 millioner statlige skattekroner brukt på å scanne, kommentere og redigere Ibsens litterære arv gjennom nesten tolv år. Og resultatet? Universitetet delte ikke Ibsenarven med skattebetalerne i det hele tatt, de ga den i stedet ut som papirbøker (!) med inntekter og opphavsrettigheter som et nytt ("editert") åndsverk. I seks år holdt universitetet Ibsens verker som gissel, som Håkon Wium Lie korrekt oppsumerte i Aftenposten i 2010. Først etter sterkt press og ydmykelse måtte universitetet bite i gresset, og dele Ibsen-verkene fritt og ubegrenset med det publikumet som allerede hadde betalt for dem. Motvillig.

- Gratulerer med 150-årsjubileet for Artenes opprinnelse, Charles Darwin!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Erlend B. Bjørtvedt

Erlend B. Bjørtvedt

45, Oslo

Økonomisk historiker fra Kristiansand, bosatt i Oslo. Jeg arbeider med myndighetsspørsmål i Telenor ASA, og er aktiv innen Wikimedia-bevegelsen -siden 2010 som styremedlem i Wikimedia Norge. Mine viktigste interesser er familie og venner, natur og teknologi, historisk og økonomisk utvikling.

Kategorier

Arkiv

hits