NHO - jordvern og candy crush

Gikk du glipp av årets årskonferanse i NHO? Jeg gikk glipp av fjorårets samling, men var inne i varmen igjen i går. Har du levd livet, vet du hvor knusende det er å ikke inviteres på NHO-konferansen eller FaFo-festen. Det er tortur. Så herved, takk til høye makter for årets invitasjon. Og for deg som i år stod utenfor, er det ingen grunn til å fortvile. Her får du et fullstendig referat fra næringslivets viktigste politiske verksted ved inngangen til 2015.

NHOs årskonferanse er over for i år. Næringslivets små og store menn er tilbake i Ulsteinvik og Ullern. Det er en tid for alt, og nå er det tid for ordrebøker og hyttetak. Det var det ikke i går. Statsministeren var stolt av Regjeringen og Bergen og hun var full i fart. Hun fikk prikket inn en serie gode budskap. Regjeringen har trykk på nye bymiljøavtaler. Det blir mer sykkelstier og jordvern. Og mens oljeprisene stupte trøstet Erna med at det er lys i enden av tunnelen. "Vi vestlendinger har et religiøst forhold til tunneler", bekjente Erna. Vi visste det allerede, men det føltes trygt da statsministerens bekreftet at verdigrunnlaget ligger fast.

Vi trenger en stat som ser bedre de lange linjene og fokuserer mindre på det som er smått, fastslo Erna.


Enkelte hadde kanskje et mer religiøst forhold til opera enn til tunneler, og rynket på nesen over utvalget av rosinkjeks og cola zero. Små og store eiere var likevel proppfulle av entusiasme. Julestria var over og nå var det tid for å sette politisk dagsorden. "Vi trenger en stat som ser bedre de lange linjene og fokuserer mindre på det som er smått", proklamerte Erna. Vi som dagen før hadde hadde følt oss så tynget av oljeprisen eller Kinas oppbremsing! Nå følte vi oss lette og ubekymret. Statsministeren lovte "effektive kommunale planprosesser". Noen deltakere fiklet med mobilen mens hun snakket, men Erna var i støtet nå. "Belønningsordningene for kollektiv skal smelte sammen", åpenbarte hun. Det sendte et lettelsens sukk gjennom forsamlingen. Bare en håndfull ledere fiklet fortsatt med mobilen. Konferansier Harald Eia visste råd. "Vi vil be alle om å skru av mobiltelefonene under foredragene, med mindre de spiller Candy Crush". Forløsende ord og ekte latter. Vi senket virkelig skuldrene nå. Vi smilte til sidemannen, selv om vi ikke kjente han. Belønningsordningene for kollektiv fikk oss til å smelte sammen. Dette var vår årskonferanse.

Jeg må innrømme at jeg hadde sett fram  til møtet med de mektige og elegante. Men jeg hadde urealistiske forventninger. Ved ankomst var det ikke adgangskort til alle, og en liten hær av elegante, gaselleaktige NHO-funksjonærer lagde nye i en fei. Etter at en liten vidundermaskin (fra et eller annet Abelia-medlem) hadde trykket navn og logo på hvite plastkort (fra et eller annet medlem i Norsk Industri) foretok NHO-gasellene opprop av deltakere etter fornavn. Fra køen så jeg navnene for meg i mitt stille sinn: Didrik Christian. Fabian Nicolai. Leopold Didrik Fredrik. Ulrik Fredrik Didrik. Navn med en eim av skipsgulv og fasanjakt. Der fikk jeg dagens første og eneste nedtur, et lite skår i gleden. - Morten! - Jens! - Trine!  Mitt møte med makt og eleganse i Operaen ble nesten trukket litt ned i søla der og da, men det varte ikke lenge. Kronprinsens røde løper ble rullet ut. Livvakter og kamerafolk tok oppstilling. Et par ubetenksomme små business men så sitt snitt til å teste løperen, i sin litt for store dress fra Follestad. Som små skalafordeler løp de over løperen i dress til redusert pris. NHO-gasellene kjeftet, forretningsmennene gliste. Smilet var tilbake, skuffelsen var glemt.

SSB-forsker Marianne Tønnessen flørtet uhemmet med salen. - Mennene lever lengre, de er i ferd med å ta igjen kvinnenes levealder, slo Marianne fast. Før røykte de, nå driver de intervalltrening. Stemningen ble stadig bedre. De intervalltrente struttet under dressen. Nesten ingen hadde direktørmage. Vi kan bli sju millioner mennesker i 2040, sa Marianne. Ikke sikkert altså, men kanskje sju millioner. Eller seks. Uansett skal vi vokse og bli flere og få mer spennende utfordringer i kommunene. Vi skal intervalltrenes og bli mange, og bygge tettere og få bedre kommunale planprosesser. Belønningsordningene for kollektiv skal smelte sammen. Vi skal bli sunnere og eldre slik at vi blir sju millioner. Flere enn danskene og finnene. Vi blir sunnere og eldre. Finanskrisa bekjempes ikke av det tyske industrilokomotivet eller nye digitale løsninger. Finanskrisa bekjempes av intervalltrening.

Sveriges forrige statsminister løftet stemningen til nye høyder. "Nycklen till investeringar er att få privata medel att flyta bättre. Protektionism er störst problem för små länder", formante Fredrik. Nå ble det direkte hyggelig. Og Fredrik klemte til: "Alla vill ha frihandel helt til det rammer en eller annan lokal producent eller bransch - det er viktigt at Norge är en pådrivare för frihandel". De unge liberalistene i Minerva gliste. Strategene fra NHO Service gliste. Nå skulle det bli herlig å møte NHO Mat og Drikke i kantina i Middelthunsgate neste dag. Et par representanter for de nyinnmeldte landbrukssamvirkene så et øyeblikk ned i mobilen, men selv de klappet. NHO-kontingenten fastsettes heldigvis utfra omsetning og ikke subsidier, så dette måtte de bare tåle. Konferansieren slo et slag for å bekjempe de dårlige tidene. Fredrik Reinfeldt er svensk og kan få jobbe på bar i Oslo, mente Harald. Et sekunds fokus på NHO Reiseliv. Det eneste den dagen, men det varmet

Verden er på vei til 9 milliarder mennesker, og Norge er på vei  til 7 millioner, utbrøt Reinfeldt plutselig. Herregud, hva mente han med det? De neste fjorten talerne var smarte nok til å overse denne glippen om de kriserammede globale milliardene. Vi holdt fokus på de lange linjene - på de intervalltrente norske millionene. Dette var dagen for lange linjer og tettbygde sykkelstier. "Millioner, ikke milliarder", tenkte jeg og så ned på Erna. "Vi trenger en stat som ser bedre de lange linjene og fokuserer mindre på det som er smått", hvisket hun tilbake. Jernbaneverket har bygget 80 kilometer jernbane. OBOS har bygget tett på Lade. En seier for jordvernet. Morten Jakhelln fra Bodø spyttet heller ikke i koppen. "Vi trenger gode politiske rammebetingelser", slo han ekstatisk fast. Knapt et øye var tørt.

Nå tenkte ingen lenger på Islamsk Stat eller Thomas Piketty. "Verdiskapingen er svært stor på Frøya og i Ulsteinvik", oppsummerte Jørn Rattsø. Og samferdselsministeren erklærte der og da at samferdsel "handler om å gjøre reisehverdagen enklere for folk flest". Hvorfor er det fortsatt bompenger da, tenkte en slesk liten FrP-gründer ved siden av meg. Han liknet på en som snyter på skatten og ikke er intervalltrenet. Men han var lojal og skapte ikke skandale. Også han var innerst inne stolt over å sitte der blant de mektige og elegante. NHO-gasellene smugtittet på kronprinsen og smilte og gratulerte hverandre med årets konferanse.

Jeg delte lunsj med en leder for en mellomstor teknologibedrift i Abelia. "Dette er kanskje litt snevert, er det ikke litt mye fokus på oss selv?", prøvde han.

Men dette var en god årskonferanse. Under debatten var Jan Tore Sanners slips diskret blått, mens Jonas hadde betryggende rødt. Sanner overrasket litt da han plutselig ville ha mer lokaldemokrati. Den sjarmerende gråhårede professor Jørn Rattsø hadde svart dressjakke og t-skjorte. Han kunne likne litt på kollega Kalle Moene, men heldigvis var det bare Jørn. Ikke blodrøde Kalle Marx-Moene, med merverdi og opium. Nei, det var Jørn som hadde med 7 millioner kommuneplansjer til folket. Det ble en god dag for jordvernet og belønningsordninger som skal smelte sammen. Vi så på hverandre og nikket. Vi fokuserte på de lange linjene og ikke på det som er smått.

Mot slutten gikk den amerikanske forskeren Noreena Hertz på scenen. Hun falt helt igjennom. Først skulle hun liksom plage oss med Ukraina, Kina og teknologiens betydning. Faens selvsentrerte bitch. Så kom hun trekkende med Abraham Lincolns "team of rivals" og slo et slag for mangfold i bedriftsledelsen. Storskjermen viste en karikaturtegning av små grå dressmenn som så prikk like ut alle sammen. "History is not a marching army", sa Noreena. Hun følte seg smart nå. Men salens tusen grå dresser med rabatt fra Follestad truet med å forlate sine intervalltrente eiere og marsjere ut i protest. Det skjedde selvsagt ikke, både dressene og deres eiere klappet høflig og fiklet litt med mobilen. Dette preiket hadde vi hørt før. "Reis dere opp alle som setter av en halvtime hver dag bare til å tenke", fortsatte smarte, lille Noreena. Tabbe, tabbe, tabbe....

    

Noreena Hertz viste bilde av helt like næringslivsmenn i grå dresser, og skjønte aldri hvorfor ingen tok poenget.

 

Men arrangørene dro det hele elegant inn igjen. Haralds vitser reddet situasjonen. Vi senket skuldrene til nye selvironiske gullkorn om tynt hår og candy crush. Oljeprisen sank kanskje et nytt hakk men det ble en fin dag. Vi fikk vite at Jan Tore og Jonas egentlig er uenige. Vi gikk fra hverandre i trygg visshet om at regjeringen har trykk på bymiljøavtaler og jordvern. At vi hjem og intervalltrene og snart kan bli sju millioner (men kanskje bare seks) og at det er bygget 80 kilometer jernbane. Og de bor tettere på Lade nå.

Vi smelter sammen, og vi skal bli sju millioner, Erna!

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Erlend B. Bjørtvedt

Erlend B. Bjørtvedt

45, Oslo

Økonomisk historiker fra Kristiansand, bosatt i Oslo. Jeg arbeider i Telenor ASA, og er styremedlem i Wikimedia Norge. Mine viktigste interesser er familie og venner, natur og teknologi, historisk og økonomisk utvikling.

Kategorier

Arkiv

hits